NÅR BARNET ER DET ENESTE SOM HOLDER OSS SAMMEN

Det skal ikke være lett. Dette med forhold og kjærlighet. En berg og dalbane som er uforutsigbar. Så kommer barn inn i bildet. Det eneste som holder en sammen er barnet. Man glemmer av sine egne følelser, for fokuset er kun på det dere har skapt sammen, men glemmer å fokusere og jobbe med sine følelser opp i alt dette. Sette sin egen lykke til side for ungene sin skyld. Sannheten er at ungene vil få det mye bedre, om foreldrene er lykkelige. Barn kan oppfatte den minste ting, og jeg tror ikke vi egentlig vet hvor mye et lite barn kan forstå og legge merke til. 

Forhold er ikke bestandig lett,  det er sunt å ha noen diskusjoner, men selvsagt går det en grense på hva som er sunt og ikke sunt. Jeg skal være den første med hånden på hjertet å si at til tider er forhold noe dritt!! De periodene man irriterer seg over den minste ting, diskuterer om alt, og tråkker forsiktig rundt hverandre for å ikke lage et helvete. Jeg vet ikke hvorfor man har slike perioder, og jeg skulle gjerne vært for uten. Det er nok noe man må jobbe med. Det er ikke ofte dette skjer, men det skjer. Jeg vet mye jeg kan bli flinkere på, og mye jeg kan jobbe mer med. Kommunikasjon er en av tingene. For jeg som mange andre jenter forventer at kjæresten/samboeren kan tenke seg til hva jeg vil og mener. Sannheten er at det gjør han ikke, og det forstår jeg godt. For opp i hodet mitt mange ganger vet jeg ikke selv hva det er jeg vil eller tenker. 

At barnet er det eneste som holder oss sammen er ikke tilfelle hos oss, men det er det hos mange. Mange som har det slik og lever med det i flere år. Setter lykken sin til side, og sannheten er at det er ikke sunt. Samtidig er hver situasjon ulik. Det er ulike grunner til at man velger å gå i fra hverandre. Det er vanskelig å skal tenke på hva som er best for barnet, i tillegg til hva som er best for en selv. Det er ikke en plikt at foreldre skal holde sammen, men jeg mener det er en plikt å tenke på barnet, og ikke bare en selv. Om man har barn sammen, føler jeg det er viktig å prøve alle mulige løsninger på å fikse “problemene.” Det å si i ettertid “vi prøvde alt.”. Det å vite at alt er prøvd, og ikke sitte igjen med spørsmål som “kanskje vi kunne gjort mer?”

 

Siste innlegg