DE SMÅE LOMMENE PÅ RYGGSEKKEN INGEN BRUKER, DER LÅ MINE FØLELSER GJEMT

Etter mange år som den lille usynlige rødhårete jenten i klassen. Etter mange år som den dere kom å pratet med når dere hadde et problem. Etter mange år som den lave usikre jenten som aldri fant sin plass. Etter mange år med en følelse av å aldri være god nok. Etter mange år med en følelse av å være alene, og ikke tilhøre en “gjeng” Etter mange år der jeg tilbringte kveldene på rommet mitt alene, mens jeg bladde igjennom instagram. Bilder opp og ned av at dere koste dere ute sammen. Hvor er jeg? Hvem er jeg? Hvorfor blir jeg aldri god nok? 

Jeg stilte opp når dere trengte det. Jeg var den som lyttet og bar på deres hemmeligheter og problemer. Jeg var den som tok på meg deres problemer og jeg glemte de ikke. Jeg tenkte på dere. Hva fikk jeg tilbake? Hva var så annerledes med meg enn alle andre? Her sitter jeg mange år senere med et spørsmål om hvorfor? Jeg vet jeg var stille, rolig og forsiktig. Jeg var ikke den som var frempå og hevet stemmen. Jeg var den stille jenten som gjemte seg bak alle andre. Jeg rakk aldri opp min hånd, i en redsel om at svaret mitt skulle være feil. Jeg var redd for å bli ledd av. For jeg ville ikke tiltrekke meg noe oppmerksomhet. Selvom jeg var stille og forsiktig på skolen, om dere bare hadde gidd meg en sjanse til å bli ordentlig kjent med meg. For om dere lar meg bli litt varm i trøyen så skal jeg love dere at dere hadde fått en annet syn på meg. Jeg vet jeg har mye skyld i dette selv da jeg trakk meg mye unna. Sannheten er at jeg blir stille når det blir flere. Jeg er ikke den som roper høyest. Om vi er færre tørr jeg være meg selv. Jeg tørr å dele mine meninger, hva jeg har lyst til og ønsker. Det var muligens derfor dere kom til meg når dere hadde det vanskelig? For jeg vet jeg er lett å prate til. Jeg vet at jeg er flink til å lytte. Jeg vet jeg kan være til god hjelp om du har det vanskelig, og jeg er utrolig takknemlig for at jeg har den egenskapen. For denne egenskapen skal jeg ta med meg resten av livet. 

Dere har ikke tall på hvor mange tårer jeg har brukt på dere. Hvor mange timer jeg har brukt til sammen på å tenke på deres problemer. Hvor mange kilo av deres problemer jeg har bært på i flere år. Ryggsekken min ble bare tyngre og tyngre. Jeg har fokusert på deres problemer og mine egne har jeg lagt langt ned i ryggsekken. Du vet de små lommene på ryggsekken du aldri bruker? Der lå mine problemer. Godt gjemt. Nå har jeg ikke kontakt med dere lengre, men det betyr ikke at jeg ikke tenker på dere. For jeg ønsker dere alt godt. Det betyr bare at jeg må ha åpnet de småe lommene på ryggsekken og tatt tak i mine egne problemer. Det skal jeg si deg ikke er lett. I årevis har jeg lagt mine følelser som sorg, ensomhet ….. i disse lommene. Hvordan skulle jeg nå få orden på mine egne tanker og problemer? Jeg har aldri gjort det før? 

Nå sitter jeg i en alder av 20 og er takknemlig for den konferansetimen i 7ende klassen der læreren sa til meg “Jeg har hørt at noen av de andre elevene syntes du er god og enkel å prate med.” Jeg er glad jeg tok meg tid til dere som kom til meg for å snakke. Jeg tar det som et stort kompliment, og blir lenge å leve på det. Jeg sitter i en alder av 20 med et barn på snart 1 år som jeg ikke kunne vært for uten. Jeg er den eneste med barn fra klassen min. Rart hvordan livet endrer seg og vi går forskjellige veier. Jeg er takknemlig for at jeg sitter en lørdagskveld sammen med sønnen min på gulvet å leker. Dere er ute å har det gøy, opplever andre ting. For om jeg skulle ønske at ting hadde vært annerledes før, eller om jeg skulle ønske jeg hadde kunnet gjort noe annerledes. Da hadde jeg muligens ikke sittet her like sterk som jeg er nå, eller med et barn. Et barn jeg skal lære de samme egenskapene jeg har blitt lært. Spesielt den egenskapen jeg syntes er viktigst, det å være omtenksom og lytte til andre sine følelser. 

 

    1. Sterk og hele min ungdom kom i reprise ,jeg bærer med meg ryggsekken med alles problemer til enhver tid ,de små lommene som den har ja her ligger jeg selv helt usynelig usynelig for omverdnen ,jeg var den som fikset opp for alle de andre ,var der da de trengte meg og lyttet alltid og bar med meg hemligheter og annet ,jeg var psykolog lege venn ja jeg var deres faste holdepunk.
      Jeg var og ute blant venner ,men la aldri fra meg ryggsekken alle var med meg til enhver tid . Jeg var og naturlig rødhåret og lot meg selv komme i siste rekke ,så til hvilken pris . Den dagen jeg selv møtte veggen var det ingen der for meg de ba meg ta deg sammen og de er ikke lengre i sekken min . Jeg har i dag 2 voksne døtre ,jeg har gitt de visdom om ett liv lært de og hjelpe andre være tro mot seg selv , lytte til andre ha god verdier ,men ikke la seg utnytte av alle . Ha en flott dag ,vet du hva jeg tenker her jeg sitter ? Skulle gjerne ha truffet deg over en prat har en følelse at vi har vært gjennom noe likt i livet . Ta vare på deg selv ikke glem deg selv og husk du er verdifull de små lommene er de vikriste på hele ryggsekken.

    2. sissel: tusen takk for kommentaren <3 det er synd å høre at du har det slik, men samtidig godt å høre at det er andre som har hatt det på samme vise. Tror også vi har vært gjennom mye av det samme, tror det er mange som sliter, men flere som fortsetter å holde det inne. Du får ha en kjempe fin dag, og tusen takk for du tok deg tiden til å kommentere. Betyr utrolig mye for meg <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg