VI BEHANDLER ELDRE VERRE EN KRIMINELLE I FENGSEL

Vet ikke med deg, men når jeg blir gammel vil jeg kjenne lukten av nykokte poteter. Det jeg ikke vil er å se maten min bli servert med at noen river av den tynne gjennomsiktige plasten på plastbegeret, med poteter så nesten spretter av gårde.

Middagen blir servert på kjøkkenet, beboere samles og kan være sosiale sammen. Hvem får ikke mer matlyst når man er flere som sitter rundt bordet og har det hyggelig? Når kjøkkenet er borte, hvor spiser beboerne? På rommet? Det er ikke bare maten som er revet vekk, en større matlyst og det sosiale er også revet vekk.

Det å avgjøre at kjøkkenet ikke trengs lengre syntes jeg er utrolig respektløst. Det å tenke på at vi skal havne på gamlehjem en gang og skal bli servert denne søppelmaten, som jeg ikke ville smakt på en gang nå. Det ser rett og slett ekkelt ut, og at noen kan sitte å peive med denne tryllestaven og få igjennom denne avgjørelsen skremmer meg. Dere havner der en gang selv, og ville du spist maten? NEI

Det som skremmer meg enda mer er at jeg som 21 år tenker at dette er helt absurd, og at det å få ordentlig mat burde være en selvfølge.

«Konstituert kommunalsjef i Sørum kommune, Helga Soldal, fortalte til TV 2 lørdag at hun ikke selv hadde smakt på maten, men at hun skulle gjøre dette.

– Det har jeg ikke, men de skal jeg gjøre. Og maten er jo ikke for meg. Maten er for eldre som har andre ernæringsmessige behov, sa hun.»

«MATEN ER IKKE FOR MEG?» Nei ikke enda, og den dagen vi trenger andre ernæringsmessige behov så tror jeg vi alle vet hvilken mat som har mest næring i seg. Dette er jo verre enn et fengsel.

Hilsen en 21 åring som er skremt over voksne menneskers samvittighet og fornuft.

Bildekilde – HER

JEG TRÅKKER PÅ GRUSEN, DET GJØR VONDT

Jeg hadde pyntet meg for første gang på flere dager. Det var lenge siden jeg hadde følt meg fin, og i dag gjorde jeg det. Trenchcoaten jeg hadde på meg var mamma sin. Det å kunne gå i skapet til mamma noen ganger var godt. Silkebåndet i midjen var litt langt. Det sklei over grusen. Tenk om grusen var alle motgangene mine. Skulle ønske jeg bare kunne skli over dem uten å kjenne noe. For nå føles det som jeg tråkker på grusen uten sko, og det gjør vondt.

– alexandraemilie

VAR DU DEN ENESTE SOM IKKE BLE INVITERT? DU ER IKKE ALENE

Jeg legger blyanten ned. Jeg tror jeg er ferdig. I det blyanten er lagt ned triller tårene. Jeg har skrevet side etter side om mine følelser, og da de endelig er skrevet ned kommer følelsene strømmende på. De følelsene jeg ikke klarer å takle. Hver dag har jeg stengt av følelsene mine. Nok er nok.

SKAL JEG ÅPNE BOKEN? Den ligger rett foran meg, men langt nok unna til at det er tungt å strekke seg etter den. Hva om jeg åpner den? Kan jeg starte med blanke ark, eller skal tankene mine være i fortiden i evigheter? Hvorfor klarer jeg ikke løpe over til den andre siden uten å bli dratt tilbake. Hvorfor skal fortiden hjemsøke meg?

Jeg vil være som alle andre. En normal ungdom som er sosial, har venner, blir ringt eller skrevet til, men her sitter jeg alene med mine tusener av tanker. Hver dag går i reprise. Jeg er som en god melodi, men med dårlig tekst. En trist melodi med en gjentatt setning. Jeg skriver en god melodi, det jeg mener med dette er ikke at jeg har høye tanker om meg selv, men at jeg er en god person. Det vet jeg innerst inne. Jeg tenker på alle andre før meg selv.

Helt siden 6.klasse har jeg hørt at jeg er lett å prate med. Jeg er den dere har kommet til for å snakke om deres problemer og tanker. Vet dere hva? Jeg lyttet og tok med meg deres problemer videre fordi jeg bryr meg, men hvem er det som sitter her alene? Jeg var bare god nok da dere trengte noen å snakke med, for dere viste jeg holdte det inni meg og bar på det. Vet dere hva? Jeg holder det enda inni meg og bærer fortsatt på det i min tunge ryggsekk.

I flere år sitter jeg med problemene og tankene deres, og mine problemer og tanker blir skyvet lengre og lengre unna. Mine tanker kommer i siste rekke slik er jeg bare. Nå er det ikke lengre noen som kommer med problemene sine eller tankene sine til meg. Dette har ført til at jeg nå plutselig sitter med mine egne tanker. Hvordan skal jeg ta tak i mine egne problemer når jeg ikke har gjort det før?

Som 19 år skal jeg sitte med mine egne tanker, og komme med svar. Jeg har ingen svar eller meninger fordi jeg vet ikke hva jeg vil. Som 19 år føler jeg at jeg har mislykket. Hvor er dere nå når jeg trenger noen å dele mine tanker med? Borte, borte som jeg er i tankene deres. Like borte som da dere planla ting rett foran meg uten å invitere meg. Like borte som jeg er i alle de bildene av dere på sosiale medier som jeg ikke er tagget i. Jeg er borte fra deres liv, men jeg sitter fortsatt med mitt liv i hendene, alene.

Alene foran boken min med forhåpentligvis blanke ark. Sannheten er at jeg kommer aldri til å starte helt med blanke ark, for problemene mine og tankene mine står med liten skrift fremst i boken. Jeg innser at den lille skriften fremst i boken kan ikke strykes for det er en del av meg, og en del av hvordan jeg er som person. Det er ikke mulig å bla over den første siden med liten skrift for nå er det på tide å ta tak i livet mitt. Slik som jeg vil at du også skal ta tak i livet ditt som sitter med akkurat samme følelser.

#skrevet for 2 år siden

VI MÅ TA KJÆRLIGHETSSORG MER PÅ ALVOR

Jeg synes at Einar Gelius uttrykker det veldig fint. Han sier at "kjærlighetssorg er sorgen det ikke sendes blomster til. Den rammer tusenvis, men vi snakker lite eller ingenting om den. Vi må begynne å ta kjærlighetssorgen mye mer på alvor."

Å miste en du elsker er smertefullt. Uansett på hvilken måte du blir dumpet. Du blir påvirket både psykisk og fysisk. Sorgen kan være så dyp at helsen blir dårligere.

Jeg skulle ønske vi kunne snakket mer om denne sorgen. Ta kjærlighetssorg mye mer på alvor.

Det handler tross alt om menneskenes livskvalitet og helse. Det er ingen sorggrupper eller hjelpeapparater som står klar som ved et dødsfall. Det vil si at du står nokså alene igjen med sorgen.

Derfor er det viktig å ta kjærlighetssorg mye mer på alvor. Sorgprosessen må få gå sin gang, selv om det tar sin tid. Det er viktig å ta en dag av gangen. Selv om det er tungt og vanskelig.

Kjærlighetssorg kan utarte seg på forskjellige vis. Det kan være at du mister matlyst, trøstespiser, ikke får sove, opplever skyldfølelse og noen er redd for at de holder på å bli gal.

Husk at du ikke er alene selv om det kan føles sånn.

Det er viktig å snakke om denne sorgen med venner eller familie for å sette ord på sorgen. Uansett er det viktig å bruke tid for å bearbeide denne kjærlighetssorgen.

"Don't let the person who didn't love you, keep you from the one who will".

HVER DAG KLER JEG PÅ MEG MASKEN

Jeg ser at du snakker og snakker, men jeg hører ikke det du sier. Jeg ser bare munnen din bevege på seg. Jeg har lukket ørene mine for hva du har å si. Jeg vet jeg ikke vil høre det. Nå sitter du nok å snakker om det du alltid gjør. Du skal alltid snakke om hvor bra du har det. Du kan snakke for deg, men jeg ser deg. Jeg ser du ikke har det bra. Jeg kan se igjennom deg. Du har kledd på deg en maske. En maske som skal skjule dine egentlige følelser. Den masken lurer ikke meg. Jeg ser tvers igjennom den. Vet du hvorfor? Fordi jeg bruker å kle på meg akkurat samme masken hver gang jeg tar mine steg over dørkarmen.

HAR DU DELT FORHOLDET PÅ FACEBOOK? OM IKKE SÅ ER DERE IKKE SAMMEN

Det store spørsmålet er ikke lenger om han rekker klokkeslette vi har avtalt å dra på kino, men om hvorfor han ikke legger ut bilde av dere på instagram? Hvor mange snakker han med på snapchat? Hvorfor følger han så mange av det motsatte kjønn på sosiale medier?

Hvordan er det vi lever? Vi lager en fasade som vi mener er perfekt og elsker ut i fra det, for om fasaden ikke er oppe, hvor bilder ikke legges ut av at dere er lykkelige, så er dere ikke sammen, for om sivilstatusen på facebook ikke endres til at dere er sammen så er det ikke virkelig. Det er ikke lenger spørsmål om vi skal være kjærester, men når vi skal dele det på facebook? Vi er klistret i hver vår mobil, hvor vi sveiper enten til høyre eller venstre på tinder. Vi glemmer å se hverandre i øynene.

Vi bruker utallige timer fremfor sosiale medier hvor vi psyker oss selv ned med å sitte å sammenligne oss selv med andre. Alt fra kropp og klær til ting. Likte kjæresten din et bilde av det motsatte kjønn føler man seg truet. Hvor du gjerne sitter å blar nedover personens bilder i en stund. Innlegg fra sommeren 2015 kommer frem, og du kjenner enda ikke en trang til å slutte å bla. Du leter etter noe som tyde på at du er bedre eller finere, men mislykkes stadig. Det eneste du oppnår er en konstant bekreftelse på at du ikke har det bra med deg selv.

Det er som om vi skulle vært dyr, en truet art. Vi er mennesker. Mennesker som burde stå sammen og støtte hverandre. Ikke bryte hverandre ned. Dessverre er det slik det er blitt. Sosiale medier er blitt et overfladisk og patetiskt sted hvor flere og flere skryter av det meste. Hvor bildene er redigerte. Poseringene er perfekt slik at magen er flat og rompen er stor. Det obligatoriske kyssebildet fra varmere strøk, middagstallerkenene med en ekositsk utsikt er i fokus. Jevnlig oppdattering av sivilstatuser og hvordan du føler deg.

Har du ikke gjentatte ganger lest noe lignende som dette da du skroller nedover facebook «per følte seg fantastisk,» «berit føler seg overlykkelig.» Jeg har i alle fall lest dette flere ganger. Det er ikke så rart mange deler hva dem tenker og føler. Det første som kommer opp når du åpner facebook er «HVA TENKER DU PÅ?» Det er nok lettere å dele når man føler seg glad, enn om jeg skulle delt hva jeg virkelig tenker og føler.

For akkurat nå sitter jeg i joggebuksen, med håret i hestehale og føler meg stygg. Tusen tanker i hodet. Alt fra regninger til jobb. Jeg har akkurat lagt sønnen min, og prøver å slappe av. Dumme meg som sjekker sosiale medier. For her blir jeg sittende. For jeg er en av dem som sitter å sammenligner meg selv med alle andre og aldri føler meg bra nok. Det skulle tatt seg ut å lage en status om, eller er det der vi mangler?

DEBATTINNLEGG I ADRESSEAVISEN

Adresseavisen ringte meg i går og spurte om de kunne trykke et innlegg. Skrev et innlegg for en stund siden med overskriften «jeg sjekket telefonen til kjæresten, angret i sekundet mobilen låste seg opp.» Nå ligger debattinnlegget ute. Har du lyst å lese? Link finner du HER.

Morsomt å få oppmerksomhet og tilbakemelding på mine innlegg. Kjenner du deg igjen i det jeg skriver eller har du aldri opplevd det selv? Legg igjen en kommentar.

NÅR SKAL VI BEGYNNE LYTTE TIL EGEN KROPP…SOM REGEL ALT FOR SENT

Det føles ut som at enkelte ganger blir jeg slått, sparket og spyttet på. For i stedet for å ta vare på helsen min og kroppen min, gjør jeg det motsatte. Jeg kjører på! Det er føles nesten som jeg både spytter, sparker og slår på meg selv, for jeg ligger allerede nede.

Kroppen får gjennomgå mye, men jeg tror vi må bli flinkere på å stoppe opp å ta pauser, men det er kanskje de pausene som gjør det verre. For med en gang du får ro, det er da du kjenner smerten som værst. Kjenner hvor utrolig sliten og utbrent du egentlig er.

Jeg tror vi har en tendens til å kjøre på, kjøre så hardt på, til at kroppen er den som sier stopp. Jeg vet ikke hva som er verst eller best, men en ting er sikkert. Vi har bare en kropp, og den må vi begynne å behandle bedre. Vi skal kunne tørre å ta pauser, stoppe opp å leve livet, men slik er det ikke nå. Jeg tørr ikke stoppe opp å kjenne etter, for jeg vet at så lenge jeg flyter på overflaten og ikke tenker, overlever jeg.

JEG SJEKKET TELEFONEN TIL KJÆRESTEN…ANGRET I SEKUNDET MOBILEN LÅSTE SEG OPP

Jeg sjekket mobilen til kjæresten… men angret i sekundet mobilen låste seg opp. I det koden er tastet inn er tilitten til kjæresten, samboeren eller forloveden brutt. Jeg har vært der selv en gang, vært så usikker på meg selv at jeg tok steget å sjekket telefonen. Forberedet meg på det værste, men fant ingenting. Kjenner du deg igjen? I det vi låste oss inn brøt vi tilitten.

Hva hadde skjedd om vi hadde funnet noe? Skulle vi konfrontert det vi hadde mistenkt? Eller gått rundt å bære på noe han hadde gjort, noe du ikke følte deg bekvem med, men ikke kunne sagt noe. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg har gjort dette selv, og vet om flere som kjenner seg igjen i dette. Denne usikkerheten handler om oss selv, og det blir ikke noe bedre av å forberede seg på det verste, man får det ikke noe bedre med seg selv. Det som skal til er å jobbe med seg selv og sine tanker.

Noen ganger har det ikke kun med sin egen usikkerhet og tanker å gjøre. Enkelte ganger har også noe med hva som gjør oss mistenksomme. Man hører stadig at folk sletter samtaler, endrer navn og skjuler datingapper i et forhold. Noen ganger stemmer mistankene, men ofte må man gå inn i seg selv å stille seg spørsmål om tilitten til den man er sammen med. Kommunikasjon spiller også en stor rolle. Sett deg ned å prat med partneren din om hva du føler. Er det nødvendig å like mange andre sine jenter sine bilder på instagram om det er det du føler på. Trenger han å snakke «flørtete» med andre om det virkelig er deg han bryr seg om. Mange ulike ting som spiller inn for at man føler seg usikker.

Den eldre generasjonen sliter nok litt med å forstå hvordan det er å vokse opp og være i et forhold når sosiale medier spiller en så stor rolle som det gjør i dag. Det er ikke lett og jeg skulle enkelte ganger ønske ting var som før. For om man er usikker på seg selv, er det lett å ta det utover forholdet. Jeg har vært der selv, sammenligner meg med andre jenter, føler at man aldri er gode og pene nok. Kjenner du deg igjen?